Tida gaar for fort!

Den sisste tida har gaatt saa foprt at vi blei sjokka da vi fant ut at det er to veker sida vi skreiv paa bloggen sist. Men vi faar ta det fra begynnelsen av. Vi motte paa to hyggelige italienera, men utrlulig merkelige. Dei krangla som et gammalt ektepar og hadde en apetitt storre enn en familie paa 5.Dei var veldig direkte og frimodige, sa dei fikk det som regel som dei ville. En kveld da vi satt og spiste begynte det aa holje ned med regn. (regntid i philippinene) Italienerane tok tak i en tilfeldig kelner og spurte "could we get the bill and four umberellas please?" Dei hadde dessverre, og ganske opplagt ikkje paraplyer til laans eller salg, men etter masse om og men fikk dei overtalt han til aa bere en stor parasoll heile veien dit vi skulle. Vi saag passe rare ut der vi gikk, men vi blei vertfall ikkje like vaate som resten av folka.


Etter naaken fine dager i Boracay var det paa tide aa komme seg avgaarde. Vi traska ut i regnet og provde aa finne oss en "taxi". Det einaste vi kunne finne var en trosykkeltaxi, fordi regnet hadde sperra veien for dei motoriserte. Da vi endelig kom fram til flyplassen fortsatte problema. Og igjen var det regnet som var problemet. For flyet vaart hadde blitt kansellert. Vi fikk beskjed om aa vente et par timer aa ta neste fly. Etter et par timer gikk det fremdeles ikkje naake fly, og vi fikk beskjed om aa ta en 2-timers biltur til neste flyplass, der et fly skulle vente paa oss og en liten gjeng til. Kan tru at sjoforen og vi blei ganske frustrert da bilen punkterte paa veien.  Vi blei 3 timer forsein til flyet som venta, men vi kom oss heldigvis avgaarde. Men det stoppa ikkje her. Paa flyturen opplevde vi tidenes verste turbulens, alle kvapp og hylte til da vi humpa oss framover. Vi var lykkelige da vi kom oss ned paa fast grunn, og blei kjort til et hotell i Saigon i Vietnam.

Neste dag blei en sight-seeing dag i hovedstaden. Vi dro blant anna paa krigsmuseumet. Naake som ikkje var en god opplevelse. det var paa alle maater spennende, men vi gikk konstant med klump i halsen etter vi las om fele torturmetoder som blei brukt, saag bilder fra rammede under krigen, og ikkje minst da vi las om ettervirkningen av krigen. Det at folk blir fodt med kraftige missdannelser den dag i dag, er trist aa tenke paa. Etter mange timer med masse inntrykk var det godt aa sette seg ned paa en god resturant med skikkelig vietnamesisk mat, der Ingeborg blant anna provde vaarruller med krokodille! Vi fortsatte dagen med aa gaa rundt paa markeder, og det var nok berre et under at vi ikkje blei kjort ned av alle scooterane.

Vi hadde bestilt oss en 24-timers busstur opp til Hoi An, og satte oss paa bussen tidlig dagen etter. Det viste seg aa bli en litt ny opplevelse ettersom vi fikk liggestoler. (etasjesenger plassert i bussen). Turen var lang, og vi hadde kun to stopp, der det gjaldt aa tisse saa masse man kunne, ettersom vi ikkje viste at det var do paa bussen (det oppdaga vi naar vi gikk av). Som vanlig foltes ikkje bussturen serlig trygg, og det hjalp ikkje paa at bussen  kjorte i en bil, saa den foyk framover. Etter litt krangling kom vi oss videre igjen.

Vi hadde noen fine dager i Hoi An der dagane gikk ut paa aa faa skreddersydd kle. Man maatte velge stoff, fasong, farger, monster, alt maatte maalest, og tilpasses. Saa vi hadde nok aa gjere. Ellers var det en veldig koselig og sjarmerende by med mange fine bygninger og gater. Det var veldig populert aa leige sykler og mopeder her. Det var og vaar plan, heilt til vi saag trafikken og at folk dulta borti kverandre heile tida. Vi er begge glad for at vi valgte aa bruke beina istedenfor. Bortsett fra den dagen Guri trakka paa ei rotte, og snubla. Stakkars rotta som berre laag aa sprella, og stakkars Guri som fikk saar paa kneet og paa stortaaa.

 Etter fire fine dager visste vi at vi igjen maate sette oss paa bussen. Bussen vi hadde booka var full, saa vi matte vente paa neste. Neste buss kom, men ogsaa den var full. Men det var ingen stopper for bussjoforen. Han dytta oss inn og skreik oss oppi ansiktet. Vi blei dytta og pressa saa langt inn at vi verken kom oss fram eller tilbake. Etter lite informasjon og lang tid fikk vi beskjed om at folk skulle av, saa da kunne vi faa ligge, og slippe aa staa 24 timer. Vi folte at lykken hadde snudd naar vi saag at vi hadde do paa buseen, men gleden varte ikkje lenge for naaken hadde med seg saa masse bagasje at dei maate lage en mur foran doen med den. vi syns synd paa jenta vi motte fra canada som blei sperra inne av all den bagasjen.Vi veit heller ikkje om det var 100% trygt aa overfylle bussen slik som dei gjorde.Vi fikk oss seng, men fremdeles laag det 10 stykk strodd rundt paa gulvet i bussen, ka hadde skjedd om vi hadde kresja?

Vi synes vietnam var eit veldig fint land og skulle onske vi hadde sett meir av landet, ei veke var litt for lite. Men vi har bestemt oss for aa reise tilbake ein anna gang. For no har vi kome oss til Thailand. Vi har oppholdt oss nokre dagar i Koh Phangan no. De kan tru vi var i lykkesrus da vi blei tatt med til rommet vaares paa resorten vi bur paa. Det forste vi saag var badestampen vi hadde paa virandaen, bare for oss to! Rommet var i tillegg megastort, med stor seng, sofa, spisebord. Det var rett og slett kjempefint. Dei to forste kveldane var vi paa Had Rin stranda i forbindelse med Full moon party. Alle gikk med neonfarga kle og var mala i dei same fargane. Veldig harry, men alikavell artig! Kveld nr 2 var den ofesielle full moon party, det var tett i tett med mennesker paa stranda(pleier aa vaere mellom 5000 og 15000 mennesker), saa mykje at vi gikk hand i hand det meste av natta. Det var spelt saa hog musikk at det var vanskelig aa snakke, men vi fann alikavell nokon vi kunne skrike og rope med. Som Villy! Etter 4 maander paa tur fann vi han paa ei folksom strand i Thailand, mission complete! Men no maa vi stikke, sidan vi har bestilt oss massasje klokka 7!