en uventa sving

Etter Koh Phangan reiste vi til Koh Tao, vi fikk satt fra oss bagasjen og ete en kjapp lunsj for vi endelig tok oss turen inn paa legesenteret. Dei siste vekene har vi begge hatt betente saar, paa leggane. Vi har provd iherdig aa rense og holde dei reine, men det var tydeligvis ikkje nok. Vi fikk streng beskjed om aa vere forsikige med infekjsoner i Asia, og legen satte oss begge paa antibiotika og bandasjerte oss opp. Men vi greide ikkje aa syns synd paa oss sjol ettersom ei anna jente laag rett ved sida av oss og hylte og skreik. Ho hadde faatt betente brannsaar og maatte skjere vekk store deler av huda paa leggane. Begge satt der med taare i augene, ikkje paagrunn av vaare saar men fordi det saag helt forferdelig ut aa vere ho jenta akkurat da.
Vi hadde tenkt aa dykke, bade og vere i aktivitet paa koh tao, men etter legen sin anbefaling var ikkje dette mulig. Reisa vaar tok derfor en ny retning, eller en liten sving. Heilt impulsivt bestilte vi oss billetter med buss og baat, og var i Bangkok dagen etter. I gatene i Bangkok har vi ikkje gaatt ubemerka forbi, folk snur seg og spor om vi har vert i motorsykkelulykke (ettersom det sikkert er ganske vanlig i denne trafikken).

No har vi vert tre dager i Bangkok, og dagene har vi for det meste tilbragt i dei mange og massive kjopesentera. kveldane har vi brukt paa kveldsmarkedet i gata der vi bur. her har vi ete god gatemat og funne billige kupp! I gaar var vi og paa kino og saag Hangover 2. Naake som var ekstra morsomt ettersom filmen er filma i Bangkok, saa vi kunne nesten kjenne oss litt igjen! Halvveis uti reklamen for filmen starta opplevde vi naake nytt. Plutselig reiste alle seg opp og det saag ut som dei skulle gaa, men istedenfor stilte dei seg opp og var heilt stille. Vi maatte jo berre gjere det samme, og fikk med oss saapass at vi royste oss for kongen, og saag paa en kortfilm om han og utviklinga i Thailand. merkelig! tenk om vi skulle royst oss for kong Harald for kver kinofilm vi saag heime?

Vi motte og paa Ingvild og Ole i en liten time for dei tok bussen til Koh Tao. Det vart rart og kjempekjekt aa sjaa dei igjen, og det er merkelig at det er nesten 5 mnd sida vi saag dei sisst. No om en time blir vi henta opp, og skal ta bussen ned igjen til Koh Tao. Der skal vi vere ilag me dei i 6 daga, og forhaapentligvis kan vi bade og dykke da :) Vi gleda oss!

Tida gaar for fort!

Den sisste tida har gaatt saa foprt at vi blei sjokka da vi fant ut at det er to veker sida vi skreiv paa bloggen sist. Men vi faar ta det fra begynnelsen av. Vi motte paa to hyggelige italienera, men utrlulig merkelige. Dei krangla som et gammalt ektepar og hadde en apetitt storre enn en familie paa 5.Dei var veldig direkte og frimodige, sa dei fikk det som regel som dei ville. En kveld da vi satt og spiste begynte det aa holje ned med regn. (regntid i philippinene) Italienerane tok tak i en tilfeldig kelner og spurte "could we get the bill and four umberellas please?" Dei hadde dessverre, og ganske opplagt ikkje paraplyer til laans eller salg, men etter masse om og men fikk dei overtalt han til aa bere en stor parasoll heile veien dit vi skulle. Vi saag passe rare ut der vi gikk, men vi blei vertfall ikkje like vaate som resten av folka.


Etter naaken fine dager i Boracay var det paa tide aa komme seg avgaarde. Vi traska ut i regnet og provde aa finne oss en "taxi". Det einaste vi kunne finne var en trosykkeltaxi, fordi regnet hadde sperra veien for dei motoriserte. Da vi endelig kom fram til flyplassen fortsatte problema. Og igjen var det regnet som var problemet. For flyet vaart hadde blitt kansellert. Vi fikk beskjed om aa vente et par timer aa ta neste fly. Etter et par timer gikk det fremdeles ikkje naake fly, og vi fikk beskjed om aa ta en 2-timers biltur til neste flyplass, der et fly skulle vente paa oss og en liten gjeng til. Kan tru at sjoforen og vi blei ganske frustrert da bilen punkterte paa veien.  Vi blei 3 timer forsein til flyet som venta, men vi kom oss heldigvis avgaarde. Men det stoppa ikkje her. Paa flyturen opplevde vi tidenes verste turbulens, alle kvapp og hylte til da vi humpa oss framover. Vi var lykkelige da vi kom oss ned paa fast grunn, og blei kjort til et hotell i Saigon i Vietnam.

Neste dag blei en sight-seeing dag i hovedstaden. Vi dro blant anna paa krigsmuseumet. Naake som ikkje var en god opplevelse. det var paa alle maater spennende, men vi gikk konstant med klump i halsen etter vi las om fele torturmetoder som blei brukt, saag bilder fra rammede under krigen, og ikkje minst da vi las om ettervirkningen av krigen. Det at folk blir fodt med kraftige missdannelser den dag i dag, er trist aa tenke paa. Etter mange timer med masse inntrykk var det godt aa sette seg ned paa en god resturant med skikkelig vietnamesisk mat, der Ingeborg blant anna provde vaarruller med krokodille! Vi fortsatte dagen med aa gaa rundt paa markeder, og det var nok berre et under at vi ikkje blei kjort ned av alle scooterane.

Vi hadde bestilt oss en 24-timers busstur opp til Hoi An, og satte oss paa bussen tidlig dagen etter. Det viste seg aa bli en litt ny opplevelse ettersom vi fikk liggestoler. (etasjesenger plassert i bussen). Turen var lang, og vi hadde kun to stopp, der det gjaldt aa tisse saa masse man kunne, ettersom vi ikkje viste at det var do paa bussen (det oppdaga vi naar vi gikk av). Som vanlig foltes ikkje bussturen serlig trygg, og det hjalp ikkje paa at bussen  kjorte i en bil, saa den foyk framover. Etter litt krangling kom vi oss videre igjen.

Vi hadde noen fine dager i Hoi An der dagane gikk ut paa aa faa skreddersydd kle. Man maatte velge stoff, fasong, farger, monster, alt maatte maalest, og tilpasses. Saa vi hadde nok aa gjere. Ellers var det en veldig koselig og sjarmerende by med mange fine bygninger og gater. Det var veldig populert aa leige sykler og mopeder her. Det var og vaar plan, heilt til vi saag trafikken og at folk dulta borti kverandre heile tida. Vi er begge glad for at vi valgte aa bruke beina istedenfor. Bortsett fra den dagen Guri trakka paa ei rotte, og snubla. Stakkars rotta som berre laag aa sprella, og stakkars Guri som fikk saar paa kneet og paa stortaaa.

 Etter fire fine dager visste vi at vi igjen maate sette oss paa bussen. Bussen vi hadde booka var full, saa vi matte vente paa neste. Neste buss kom, men ogsaa den var full. Men det var ingen stopper for bussjoforen. Han dytta oss inn og skreik oss oppi ansiktet. Vi blei dytta og pressa saa langt inn at vi verken kom oss fram eller tilbake. Etter lite informasjon og lang tid fikk vi beskjed om at folk skulle av, saa da kunne vi faa ligge, og slippe aa staa 24 timer. Vi folte at lykken hadde snudd naar vi saag at vi hadde do paa buseen, men gleden varte ikkje lenge for naaken hadde med seg saa masse bagasje at dei maate lage en mur foran doen med den. vi syns synd paa jenta vi motte fra canada som blei sperra inne av all den bagasjen.Vi veit heller ikkje om det var 100% trygt aa overfylle bussen slik som dei gjorde.Vi fikk oss seng, men fremdeles laag det 10 stykk strodd rundt paa gulvet i bussen, ka hadde skjedd om vi hadde kresja?

Vi synes vietnam var eit veldig fint land og skulle onske vi hadde sett meir av landet, ei veke var litt for lite. Men vi har bestemt oss for aa reise tilbake ein anna gang. For no har vi kome oss til Thailand. Vi har oppholdt oss nokre dagar i Koh Phangan no. De kan tru vi var i lykkesrus da vi blei tatt med til rommet vaares paa resorten vi bur paa. Det forste vi saag var badestampen vi hadde paa virandaen, bare for oss to! Rommet var i tillegg megastort, med stor seng, sofa, spisebord. Det var rett og slett kjempefint. Dei to forste kveldane var vi paa Had Rin stranda i forbindelse med Full moon party. Alle gikk med neonfarga kle og var mala i dei same fargane. Veldig harry, men alikavell artig! Kveld nr 2 var den ofesielle full moon party, det var tett i tett med mennesker paa stranda(pleier aa vaere mellom 5000 og 15000 mennesker), saa mykje at vi gikk hand i hand det meste av natta. Det var spelt saa hog musikk at det var vanskelig aa snakke, men vi fann alikavell nokon vi kunne skrike og rope med. Som Villy! Etter 4 maander paa tur fann vi han paa ei folksom strand i Thailand, mission complete! Men no maa vi stikke, sidan vi har bestilt oss massasje klokka 7!

Kvalhaier og vaar livs vulkantur!

Vi gikk ombord i baaten tidlig om morgenen, og var sykt ivrige etter aa sjaa kvalhaien. Vi motte et hyggelig par fra Hawaii og delte baaten med dei. Vi kunne saavidt hore oss sjol naar vi snakka for motoren braaka saann, men etter en og en halv time med venting var det ikkje tvil om at guiden vaar ropte " Get ready!!" Vi heiv paa oss svommefottene og maska og plumpa utti. Den forste kvalhaien vi saag var omlag 5 meter, men det var heilt sjukt. Guiden tok Guri i armen og dro ho over kvalhaien, vi var nok kanskje berre en meter unna, og vi kunne svomme ved siden av den i kanskje ett minutt for den svomte avgaarde. Etter 2 min pause i baaten ropte han igjen, og paa nytt var vi uti vannet, men ikkje aleine denne gangen. 4 andre baater hadde faatt nyss om kvalhaien, og blant dei var det ei gruppe med kinesiske som ikkje kunne svomme. Dei plaska rundt i redningsvestane sine og odela kanskje sikten litt. Vi fant ut at det var lettare aa svomme under heile gjengen, enn aa prove aa svomme rundt dei. Sann fikk vi igjen tid med den no 6 meter lange haien.Det var litt skummelt, men heldigvis veldig betryggande at den kun ete plankton (sjol om han kunne svelgt oss heile) og at saa lenge du helde deg unna halen, saa gjer han deg ingen skade. Det fortsatte saann 4-5 ganger for vi sa oss fornoyde og satte kursen mot land. Vi var i lykkerus resten av dagen!

Da vi kom til Legazpi for forste gang ( for Donsol) kjorte vi forbi Mt. Mayon. Det er en av dei mest aktive vulkanene i Philippinene, og har hatt 32 utbrudd paa 400 aar. Det sisste var i 2009. Da vi fikk hore at det faktisk gikk an aa gaa opp vulkanen blei vi veldig frista. Planen var aa ta det over to daga og overnatte paa en camp naar vi hadde komt halvveis. Men da vi kom paa turistkontoret fikk vi beskjed om at vi like godt kunne ta det paa en dag. Vi sa ja og betalte for vi hadde faatt tenkt det heilt igjennom, men litt spontan maa man jo vere. Vi sto opp kvart over tre paa natta og spiste frokost ( et pizzastykke fra middagen kvelden for), og gjorde oss klare for den lange dagen. Vi blei kjort opp til startspunktet og gikk i lett terreng dei to forste timane. Vi hadde en veldig hyggelig guide, saa det blei ikkje kleint aa berre vere tre stykk. Vi var redde for at det skulle bli alt for varmt, saa det var godt vi begynte tidlig. for allerede kl.6 virka det som vi hadde svetta ei heil 10-litersbotte kvar. Vi hadde faatt fortalt at vi skulle gaa opp vulkanen, men etter ei stund innsaag vi at det blei friklatring, og ikkje gaaing. Vi hadde  faa pauser, men naar vi stoppa knaska vi i oss rosiner og peanuttbarer. Det blei brattare og brattare, og paa det verste var det kanskje 50 % oppoverbakke, men eg og Guri er sikker paa at det maa ha vert 80%. Ikkje rart at vi fikk mange hogdemeter paa kort tid! Vi begynte turen paa 200 meter og da vi hadde komt opp paa 1100 sleit vi litt med motivasjoenen. vi var komt halvveis, og vi hadde gaatt i ca 3 timer. Men vi innsaag at det var no vi var der, og sjol om vi er utrente skulle vi greie det! terrenget skifta til lavaberg (gammel lava som har blitt til berg) og deretter vidare til lause lavasteiner. Det var til tider (veldig ofte) skummelt bratt, og tok du ett skritt feil kunne det faa alvorlige konsekvenser. men etter 5 timer og 10 minutt ropte guiden " congratulations! you are now at knife edge, 2185 moh". Vulkanen er egentlig nesten 300 meter hogre, men paa grunn av at det stiger giftig royk opp av krateret(fra utbruddet i 2009), kan man ikkje gaa lenger opp.  Etter 20 mjin pause paa toppen kom det ut av ingenting en tordenstorm mot oss. Vi tok beina fatt paa nedoverturen. Guri redd for torden og lyn, ingeborg redd for den bratte nedoverturen paa lause steiner, og guiden redd for at det skulle begynne aa regne, ettersom veien vi gikk opp blir forvandla til ei elv i lopet av faa minutt. Han satte opp tempoet i det den kraftige regnbyga kom. Og vi fikk endelig bruk for dei fancye regnjakkene vi hadde kjopt dagen for. Men det var ikkje like trivelig med tanke paa situasjonen. Lyna slo ned rett over oss, og regnet fortsatte aa renne. Vi maatte gaa paa saann at vi ikkje blei fanga paa toppen. Etter 2 timer uten pause stoppa han endelig, og vi fikk i oss naaken rosiner for aa faa igjen energien og fargen i ansiktet. Vi gikk i elva som hadde blitt danna, og maatte bruke busker som hjelpemiddel for aa komme oss nedover. Vi maatte for all del ikkje sleppe taket, men berre ta ett skritt av gangen. Selfolgelig greide Guri akkurat da aa faa en pinne stikkande oppi nasa  saa ho begynte aa blo naseblod. perfekt timing!  Men vi skal vere glad for at det var det verste som skjedde, for det kunne gaatt gale oppi der. Etter fem timer med nedstigning var vi enda ikkje i nerheten, og akkurat da bestemte beina vaare aa gi etter. Knea ville ikkje bere oss lenger, saa vi satt meir paa rompa og aalte oss ned. Bedre det enn at du plutselig detter sammen. Vi gikk ned og klynka og soyt, og etter to timer til kunne vi endelig plassere beina vaare paa flat mark. halleluja! Det var dessverre for seint aa toye, saa vi maatte berre innsjaa at vi kom til aa faa naaken toffe daga foran oss. Den kvelden gjorde vi ikkje masse. Men det forste vi oppdaga var at fottene vaare var likkvite, ettersom dei hadde vert konstant fuktige og vaate. Vi provde aa faa liv i dei, og plastre alle blemmene vi hadde faatt. Men vi er sykt fornoyde med turen, og ikkje minst stolte av oss sjol ( og guiden som holdt ut med klynkinga paa veien ned).

Etter denne aktive turen fant vi ut at vi trengte litt avslapping. Vi bestilte oss ett fly til Boracay ( turistplassen i Filippinene). Det er kanskje ikkje saa rart, for her er det ei lang, kvit og rein strand med krystallklart vann, og palmer og resturanter pynter gatene.
I dag( 06.06.11) tok vi vaart 12. dykk paa turen. Og for andre gang saag vi ei stoor skillpadde. Det var stas. Men i forhold til dei andre plassane vi har dykka var det ikkje blant toppen. Men vi svomte no rundt og kjempe mot strommen imens vi saag paa fiskane. Etter ei stund merka Guri at lufta blei brukt litt for fort opp. Og at tanken tomtes fortare enn vanlig. Ho maatte dele regulator med dive masteren. Naar vi kom opp paa land merka vi at det var ett hull i Guri sin BCD(vest med luft i), og at tanken derfor tomtes fort. Men vi hadde no en god opplevelse likevel:)
Her i Boracay er det vanskelig aa holde seg paa den sunne sida. Is, milkshakes, god mat, iste med vaniljeis, og andre godsaker. Men vi har bestemt oss for aa nyte dei sisste vekene. Saa no skal vi sette oss nede med stranda og bestille oss en god middag og kanskje naake godt aa drikke!